Jeg vet ikke om ‘verdifloskel’ står i ordboka ennå, men det burde det. Begrepet oppsummerer nemlig presist hva spesielt Rosenborg, men også andre fotballklubber i både topp og bredde mangler aller mest: Tydelighet
Hva betyr egentlig RBK-verdiene på gressmatta?
Pent formulerte ord fra styrets PDF slide om «hvem er vi og hvor vil vi» vinner ingen seriegull.
Det er på tide å stille styret i Rosenborg det (u)behagelige spørsmålet: Vet spillerne, trenerapparatet og det sportslige styret hvordan verdiene godt nok implementeres på fotballbanen?
Vi kjenner dem, alle som har fulgt Rosenborg siden 90-tallet. Verdiene som henger på veggene på brakka:
Åpenhet, Samfunnsengasjement, Folkelighet, Humør og engasjement, og kildekoden til alt sammen – Godfoten.
Ordene fyller luften med en søt eim av gammel storhet, men fordufter i det øyeblikket svetten renner og Lerkendal fylles. Fotball avgjøres ikke av gode intensjoner. Fotball avgjøres av handling under press. Hva betyr verdier når Rosenborg ligger under 0–3 mot Bodø/Glimt ved pause og publikum piper spillerne ut?
Myten «Underholdende fotball»
Styret slår videre fast at Rosenborg skal spille underholdende fotball. Men hva er egentlig underholdning?
- Er det 600 tversoverpasninger og 70 % ballbesittelse?
- Er det direkte, vertikal 4-3-3-fotball med samtidige bevegelser og en vilje til å skape en sjanse?
- Er det å gå ut på banen og være «kamikaze»?
- Eller er det ganske enkelt å vinne kamper?
Og.. er ikke summen av gode enkelthendelser over en gitt periode, at resultatet blir – 3 poeng?
Hvis ikke klubben har en krystallklar, felles definisjon på hva «underholdning» betyr, blir det umulig for spillerne å levere det. Du kan ikke be en spiller om å være «underholdende» uten å gi ham verktøyene, mandatet og risikoviljen som kreves. Underholdning i fotball krever mot til å feile. Tør RBK-styret å akseptere de tapene som følger med at unge spillere prøver på det ekstraordinære? Tør vi ofre resultat for læring? Tør vi synke på bunn for å reise oss til toppen?
Det er ikke tilfeldig at Bodø-Glimt i en årrekke har hatt utelukkende fokus på endring og læringsvilje. Selv når de ble avkledd i Europa pratet Kjetil Knutsen om hva de kunne lære av situasjonene som oppstod i kampen. Slik bygger du vinnerkultur, og slik blir du bedre – med en sult og en menatalitet som hele tiden handler om å bli en bedre versjon av gårsdagen.
Godfoten – Hva krever den i praksis?
Nils Arne Eggens Godfot-teori ble skapt i en annen tid, men prinsippene er tidløse. Likevel fremstår begrepet i dag ofte som en utvannet klisjé. La oss bryte ned hva RBK sier at Godfoten betyr, og stille spørsmålene styret må svare på:
1. «Vi forplikter oss til å gjøre medspillere bedre»
På papiret: Samhandling og å utfylle hverandres ferdigheter.
På banen: Dette handler om pasningskvalitet, frispilling og bevegelse uten ball. Gjør venstrebacken overlappen som åpner rom for at midtspissen kan møte, selv om han vet at han aldri får ballen selv? Sentrer du til en spiller i ubalanse bare for å bli kvitt ansvaret selv, eller spiller du ballen i «godfoten» slik at spilleren kan ta i mot press, slå en støttepasning, for så å frigjøre vingen bak seg, som er på vei gjennom – mellom midtstopper og back?
Utfordringen: Hvordan sammenligner, måler og utfordrer RBK samhandling på banen?
2. «Den enkeltes behov er underordnet klubbens behov»
På papiret: Laget foran individet. ingen stjerner er større enn klubben.
På banen: Hvordan slår dette ut når en stjernespiller benkes fordi det analyserte kampbildet krever en annen spillertype? Aksepterer spillerne rollene sine, eller avler dette misnøye mot systemet?
Utfordringen: Har RBK-ledelsen mot nok til å endre, dersom vedkommende ikke underordner seg kollektivets beste?
3. «Den som er best egnet til oppgaven, løser den»
På papiret: Kan bety at «ytelse bestemmer» men det kan også bety at spissen vår scorer ikke mål, så vi må hente inn en ny.
På banen: Skal RBK kjøpe ferdige produkter for å vinne, elller betyr det at et uforløst talent «er best egnet» fordi klubben skal bygge verdi over tid?
Utfordringen: Hvem definerer hvem og hva som er «best egnet» – trenerteamet, sportslig leder, øvre øst, adressa, daglig leder eller styret?
Mot til å feile – eller frykt for å miste ballen?
«Åpenhet og takhøyde» er kanskje de flotteste ordene på RBKs verdikart. I teorien handler det om at alle skal kunne si hva de mener. I praksis – på fotballbanen – handler takhøyde om noe langt viktigere:
Psykologisk trygghet til å ta risiko.
I alle store vinnerkulturer og gode fotballag ser vi det samme mønsteret: Rollene er krystallklare, relasjonene mellom spillerne flyter naturlig, og alle vet nøyaktig hvor medspilleren er uten å se opp. Men det mest avgjørende kjennetegnet på et vinnerlag er at spillerne har en enorm kreativ frihet innenfor trygge rammer.
Systemet og taktikken skal være et sikkerhetsnett, ikke en tvangstrøye.
Spiller en Emil Ceide tjue støttepasninger fordi det er taktisk klokt – eller fordi han er redd for å prøve på en to-fots-finte og miste ballen til et brudd?
Hva skjer når friheten kveles?
Under Alfred Johansson så vi dette tydelig. Rosenborgere var redde, både på banen og på tribunen. De var redde fordi Alfred var petimeter på hvordan han ønsket at laget skulle fremstå. Det var konstant terping på treningsfeltet, han blåste av sekvenser og brølte hvor og hvordan spillerne skulle springe og slå pasninger. Misforstå meg rett – Nils Arne hadde også sine øyeblikk – men under Alfred ble dette altoppslukende.
Når Tettey tok over blomstret enkeltspillere med kreativitet og utfoldelse. Var det virkelig så enkelt? Nei, på ingen måte, men det er symptomatisk – når en fotballklubb blir for opptatt av kontroll, risikoaversjon og stramme strukturer på bekostning av spilleglede, skjer det tre ting:
- Fotballen blir steril og forutsigbar: Motstanderen trenger ikke å overanalysere RBK, fordi ingen spillere tør å gjøre det uventede. Emil vil alltid trippe på tå i fire sekund, late som han skal gå til høyre, vende opp og spille Pereira i støtte.
- Kulturen blir preget av frykt: Spillerne leter etter det «trygge» valget fremfor det «skapende» valget. Alibi-pasninger overtar for gjennombruddspasninger.
- Lerkendal mister gleden: Publikumsengasjementet dør ut når spillet fremstår som en treningsdrill fremfor en demonstrasjon av vilje, galskap og mot.
Hvor ligger den perfekte balansen?
Jeg elsker cheese doodles, men jeg kan ikke spise det hver dag.
En vinnerkultur krever balanse. Uten struktur blir spillet kaotisk; uten frihet blir det tannløst.
Balansepunktet oppstår når trenerapparatet og styret og spillerne aksepterer at kreativitet koster. Hva koster det da, spør du? Vel, det kan koste et stygt balltap på overtid og samtidig stoltheten til en spiller når han feiler en enkel overstegsfinte. Men hvis organisasjonen har forhåndsfastslått at vi må ta risiko, så er det vel greit da?
Du kan ikke kreve underholdning og gjennombruddsfotball hvis du samtidig straffer Tobias Dahl med tunge sukk og risting på hodet, når han prøver å runde vingen sin for å skape overtall i det 88. minutt på stillingen 1-1 –
Da må han mye heller hylles, støttes og forsvares.
Hvis Rosenborg skal gjenreise sin identitet, må «takhøyde» oversettes fra prat i garderoben til mot på banen. Den første endringen jeg så med Freyr var at spillerne ble mye mer konkurransepreget. Det betyr noe å tape, og det betyr noe å bli driblet på rumpa på trening. Enkel psykologi, det gjør at spillerne skrur på motet og viljen. Jeg ser også tendenser til at Freyr nå gir spillere større frihet, jeg håper bare de har og fortsetter å ha gode samtaler om dette. I et fotball-demokratur er det særs viktig at spillerne også får lov å være meningsbærere – det øker ansvarliggjøringen – som igjen fører til at spillerne tar ansvar i kampene og «stepper opp» når det gjelder!
Verdier må kunne måles i handling
Verdier har ingen verdi før de koster noe. Hvis «Godfoten» og «Underholdning» bare er ord på et papir, blir Rosenborg en klubb uten identitet. Det kan argumenteres for at vi har vært på vei dit i lengre tid. Jeg håper det nye styret tørr å foreslå en definisjon og konkretisere hva disse ordene krever av en RBK-spiller på feltet og utenfor feltet hver eneste dag. Og er tøff nok til å ta praten sammen, gjerne sammen med oss, øvre øst, adressa og sportslig – vi som bryr oss – vi som tror på alltid fremover
