Torsdag kveld, og Carrick’s Manchester United inntar Trondheim. I morgen spilles det en showkamp på Lerkendal, midt i sesong. Sportslig optimalisering?
Profitt vs kultur
Rosenborg Ballklub trenger sårt poeng, struktur og kontinuitet. Likevel velger man å avbryte flyten for å spille glanskamper mot internasjonale storklubber midt i sesongen. Det er en sportslig tabbe.
Av Analytikeren
La oss slå det fast med en gang: Manchester United er en fantastisk merkevare. Å se de røde djevlene på motsatt halvdel, fyller tribunen, gir kroner i klubbkassa og mater sjelen(e) til den jevne fotballsupporter som har fulgt Premier League.
Men for en klubb som Rosenborg – en klubb som kjemper en desperat kamp for å gjenvinne sin posisjon i norsk fotball, for å tette gapet opp til toppen, og for å bygge en robust, vinnende kultur – er det en ekstremt farlig avsporing.
Brudd i rytmen
Enhver fotballtrenere med respekt for seg selv vet at utvikling skjer på treningsfeltet gjennom ukeslange, strukturerte sykluser. Du har kamper å forberede deg til, spillere som trenger restitusjon, og taktiske detaljer som må terpes inn til hver eneste serierunde. Vi har attpåtil fått på plass en splitter ny trener, som skal ha fokus på å finne «en god hverdag» for seg selv, trenerteamet og spillerne.
Vi kan peke på tre symbolikker
- Belastning og skaderisiko: Å løpe i skyggen av spillere som holder et Premier League-tempo i 90 minutter når du er vant til norsk sommer-tempo, koster dyrt. Så kan vi si, ja – men hva med showmatchen i fjor – da Sverre Nypan sprang sokkene av Manchester United-reservene? Vel.. risikoen for overbelastning og akutte muskelsskader på nøkkelspillere øker dramatisk. Hva skjer i morgen, når Tomas Nemcik går haltende ut av en duell?
- Brudd i kampplanen: Fokus flyttes fra «hvordan bryter vi ned den lave blokken til Fredrikstad?» til «hvordan skal vi demme opp for talentfabrikken til Manchester United?». Det er en mental energilekkasje.
- Resitasjon og restitusjon forsvinner: Mens Fredrikstad slikker sårene etter knepent tap i Bodø og bruker en god treningsuke på å restituere seg, suges det energi i RBK-leiren rundt mediahysteri, markedsføring og opp/ned ladning
En famlende taperkultur
Rosenborg har de siste årene lidd av et langsomt fall. Et av de største symptomene på dette fallet er at vi har begynt å oppføre oss som lillebror som er overlykkelig bare vi får lov til å dele bane med de store gutta. Jeg vet ikke hva som er værst, det å vike fra den klassiske 4-3-3, forkaste godfot-teorien eller mangelen på tydelig kommunikasjon fra styret?
Da RBK i sin glansperiode på 90- og 2000-tallet møtte giganter som Real Madrid, AC Milan og Juventus ute i Champions League, var det fordi vi fortjente det. Vi dro ikke nedover i Europa for å ta selfies; vi dro dit for å slå dem ut.
Å spille showkamper i juli for å glede sponsorer og dekke et budsjetthull, sender feil signaler inn i garderoben. Nils-Arne snur seg i grava av denne oppførselen, og han ville pekt på postulatet «Enhver gruppering som begynner å konkurrere med seg sjøl, er nødt til å tape!». I dag er adressa og øvre øst i krig med styret. Spillerne er fortvilet over mangelen på tydelighet og få ord til handling fra styret. Trenerteam byttes ut. Alle peker på alle! En vinnerkultur bygges ikke ved å bli klappet på hodet av storklubber, eller peke finger på hverandre. Den bygges ved tillitt, samhold, ærlighet, ydmykhet og kjærlighet. Og postulatene? De var ment som et bilde på alle de fine verdiene vi er frekk nok til å innføre. Jeg husker jeg jobbet i et stort selskap en gang i tiden. De hadde hovedverdiene, åpen, nysgjerrig og modig. Men hva betyr disse ordene, hvis de ikke blir satt i sammenheng? Er jeg modig om jeg sklitakler med svette i øynene ti sekunder før slutt på bakerste mann? Er jeg åpen, hvis jeg stiller opp til adressa-portrett intervju etter 5-0 tap mot Molde? Vi må tørre å prate om hva vi vil bli definert av, og sørge for at vi, vi som er Rosenborg får lov å være med å definere dette. Det er i bunn og grunn «bare» enkel organisasjonssteori.
Vi har kamper å vinne.
Hvis Rosenborg skal reise seg fra asken og slå tilbake i toppen, kreves det én ting over alt annet: Kompromissløst fokus på det som skjer mellom de hvite (og svarte) linjene.
Da kan ikke den sportslige ledelsen være statister i et kommersielt sirkus. De må ha enevelde over egen treningshverdag, og deres ord må veie tyngst. Når pengefolkene vil selge glansbilder midt i en beintøff sesong, må svaret fra treneren være klinkende, iskaldt og uten rom for forhandlinger:
Hjelper dette oss med å vinne neste seriekamp?
Hvis svaret er nei – og det vet alle med et snev av fotballforståelse at det er – finnes det bare ett svar til arrangører, agenter og markedsdirektører:
Nei takk. Vi har kamper å vinne.
